Jeg er ikke til å kjenne igjen. Jeg kjenner ikke meg selv igjen. Kjærlighet for meg var tidligere det fineste som fantes. Det å være forelsket i noen, som er forelsket i deg - det måtte være det man lever for. Tenkte jeg. Jeg har vært forelsket - og jeg har vært knust! I flere år sammenlagt. Det har vært uendelig mange Tia-og-guttene historier jeg og venninder kan mimre tilbake og le av. Så mye drama opp gjennom årene. He he. Jeg har vært i ett fantastisk fint, lidenskapelig forhold. Hvor vi var så uendelig glad i hverandre. Vi visste hvor vi stod, og var så sterke sammen. Det var ett fint kapittel. Siden har jeg vært i ett forhold hvor vi ikke stod like sterkt - men vi hadde det fint sammen vi også. Jeg var forelsket, og det tok godt over to år før jeg virkelig var over han. - Nå er jeg det. Nå er det ingen jeg lengter etter lenger, ikke på den måten. Ingen jeg savner så sårt at det gjør vondt. Ingen jeg bryr meg om på en måten at jeg ville gjort hva som helst for han. Jeg savner den følelsen.
Det jeg savner aller mest er musikken. Musikk kjennes ikke likt nå. Det gav meg så mye mer før. På mange måter var det fint å sette på en spilleliste, og gråte seg i søvn av den, i sin egen elendighet. Våkne opp og tenke på vedkommende når man står opp, gjennom hele dagen, og når man legger seg - det var vondt, men fint. Det kjennes lettere nå som jeg kun har meg selv å fokusere på, enklere, mindre komplisert. Men også tommere, og mindre ekte. Jeg føler meg mindre levende, når jeg kjenner meg så følelsesløs og likgyldig som hva jeg gjør nå. Før var det bare han - ingen kunne måle seg med han. Jeg så på han som det fineste mennesket jeg visste om. Og uansett hvor flotte andre gutter var; om de hadde ett vakkert smil, pene øyne, gode egenskaper - så klarte jeg ikke se det.. De hadde ikke sjans mot han. Det var han som hadde de fineste øynene, det peneste smilet og de beste egenskapene.
Nå ser jeg det - nå ser jeg fine gutter overalt. Jeg kjenner så mange flotte, fine, nyydelige gutter. Og det finnes så utrolig mange av dem jeg ikke kjenner også. Så sitter jeg å tenker - hvordan skal man kunne slå seg til ro med kun en av dem? Når de er så mange... Dette er en tanke som jeg aldri ville trodd at jeg i det heletatt var i stand til å tenke.. Når jeg leser kjærlighetsbrev fra andre, historier på blogger hvor hun skriver om hvor vondt hun har i hjertet, hvor mye hun lengter etter han og hvor grusomt denne lengselen er. Så husker jeg svakt hvordan det kjennes, men det rører ikke ved meg lenger. Jeg kjenner ingenting, ingen empati. Når jeg ser på facebook forhold som har gått i vasken, så bryr det meg ikke. Vanligvis ville jeg fått vondt av vedkommende, men ikke nå lenger. Ingenting ser ut til å bite på meg. Jeg har blitt kald. Følelsesmennesket meg har blitt til is! Og det er på så mange måter så frustrerende.
Igår lekte jeg meg med tanken. Det er en gutt jeg var småforelsket i før, vi hadde en liten ting gående, som ikke varte så lenge. Jeg syntes veldig godt om han, og han om meg. Men det førte ikke til noe mer enn ett par krangler og noen tårer. Like etter møtte jeg den andre store kjærligheten i livet mitt så langt. Jeg vet at jeg kunne fått han nå - om jeg ville ha han. Kanskje ville vi vært bedre sammen? Jeg lekte med tanken på å kanskje prøve på noe. Møte han igjen, være med han. Tenkte på hvordan det kunne blitt, og smilte litt. Tanken var fristende.. Men så slo jeg den fra meg like fort som den kom. Jeg tør ikke og vil ikke. Jeg vil være alene nå. Jeg må være alene !! Jeg skal jo være alene i tre år, jeg. Men jeg undres, om vi hadde møttes og tilbringet tid sammen igjen. Om gamle flammer ville blusset om. Jeg undres om jeg kan bli som jeg var igjen, om jeg kan forelske meg på nytt. Om forelskelse vil kjennes likt som jeg husker det? Jeg håper på - men tror ikke det.
