Jeg har blogget i mange år. Jeg begynte å blogge i 2007, lenge før det ble så "stort" og vanlig som hva det har blitt nå. Jeg hadde mange lesere, og det var veldig hyggelig. Med årene har det blitt litt så som så. Jeg har lukket den mange ganger, av personlige årsaker. Jeg engster meg mye over hva folk tenker og mener om meg. "Dystymi" ble opprettet ifjor - men jeg har ikke egentlig tatt den i bruk før august i år. Nå har det gått snart en måned, og selv om jeg ikke skriver alltid - mens jeg har noe på hjertet og burde skrevet. Så har jeg tatt den godt i bruk. Og jeg er sikker på at jeg vil fortsette med det. Jeg koser meg med å skrive her, i forhold til når jeg skriver "med identitet". Og lesertallet mitt ville betydd mye mer for meg nå, enn hva det gjør mens jeg blogger med identiteten min. Jeg ville likt mye bedre å ha 10 lesere som bryr seg om hva jeg skriver, enn 100 lesere som er interessert i bildene mine og lurer på hvilke sminke jeg bruker.
Her inne kan jeg være mer ærlig og oppriktig enn hva jeg føler jeg kan være når alle vet hvem jeg er. Det er ikke at jeg ikke kan stå for meningene mine, for jeg står for meningene mine. Men jeg tør ikke. Jeg er på mange måter som en stor hemmelighet. Det er få som kjenner meg. Kanskje 2 av 200 vet hvordan jeg egentlig er. Denne bloggen representerer meg. Den er ekte. Hvem vet, kanskje en dag så kjenner jeg meg modig nok til å dele med dere ansiktet mitt. Inntil da så hadde det vært kjempehyggelig med followers.
Twitter er jo kjempegøy - praktisk, ærlig og underholdende. ♥
