Camilla, som jeg har fulgt bloggen til i mange år skrev ofte alfabet-innlegg. Hvilket er fint å pusle med og ikke minst både inspirerende og ofte betryggende å lese. Syntes jeg. Enkelte bokstavere er tristere enn andre. A er først i alfabetet, og kanskje føler jeg det er den som er min bokstav..
Avsløre Det å prøve være som alle andre, kan slite deg ut. I mange år har forsøkt og holde en fasade blant mennesker, forsøkt å være en jeg absolutt ikke er. Etterhvert som årene har gått har jeg blitt mindre opptatt av det, mer tilbakestående, mindre sosial. Istede tilbringer jeg mye tid alene, hvor jeg kan være helt meg selv.
Arv Jeg frykter ordet arv, og jeg frykter ordet gener. I min situasjon kan jeg nærmest plukke ut hva jeg har arvet av hvem av foreldrene mine. Jeg er takknemlig for at de fikk meg til verden, men det er åpenbart og veldig enkelt å forstå hvorfor de ikke passet sammen over lenger tid.
Aggresjon Da jeg var på mitt værste fortalte jeg pappa hvor mye jeg hatet sinnet mitt, sinnet har jeg arvet etter han. Ett enormt sinne jeg hadde vanskeligheter for å kontrollere i mange år. Da fortalte han meg at slik var han også i den alderen jeg var i, men at jeg kom til å vokse det fra meg. Det hadde han heldigvis helt rett i.
Angst De siste 7 årene av livet mitt har jeg vært mye preget av angst, det er noe som aldri ser ut til å slippe helt tak. Noe som gjør mye veldig vanskelig for meg som ikke er så vanskelig for andre. Men jeg takler det på min måte, og syntes selv at jeg klarer meg relativt fint.
Avhengig Det er en rekke ting jeg er avhengig av. Det å slippe mennesker inn på meg er nok en ting som er vanskelig. De gangene jeg har gjort det har det hatt en tendens til å ta helt kontroll over meg. Jeg blir avhengig av dem. Hvilket sier seg selv at ikke fungerer, det blir helt galt! Noe som førte til at jeg stenger enda fler ute når jeg kom til meg selv igjen.
Adjø "it's not the goodbye that hurts the most, but the flashbacks that follow" , det verste som finnes er å si farvel, adjø, hadebra.. Det har vært en rekke avskjeder i livet mitt som har gjort meg forferdelig vondt. Det er ett vondt ord..
Anger Nest etter adjø kommer anger, det sies at det er dumt å angre, at det er bedre å angre på noe man har gjort enn på noe man ikke har gjort. At ved å angre, så lærer du, og det gjør deg til den du er idag. Jeg vil si meg uenig i akuratt det første. Anger har en tendens til å følge meg overalt jeg går og uansett hva jeg gjør. I perioder spiser det meg opp innvendig og dreper meg.
Alderdom Ett fint ord. Men også trist. Jeg er ikke redd for å bli gammel, selv om jeg er noe redd for veien dit. Jeg jobber med eldre mennesker, noe jeg syntes er givende og fint. Men som alt annet tar jeg meg ofte nær av dette også, jeg ser mye vondt hver dag. Men jeg er glad i dem.
Akseptere Også noe jeg jobber med hver eneste dag. Det å akseptere meg selv, at ting har blitt som det har blitt, at det er en mening med alt som skjer, akseptere at gjort er gjort. Jeg håper at en dag klarer jeg dette. Og når jeg har klart det, vil alt kjennes mye enklere.
Annderledes Jeg har alltid følt meg annderledes, jeg er ikke som de fleste andre, nå vet jeg at det ikke bare er noe jeg føler lenger men at det er noe jeg virkelig er. Selv om jeg ikke er den eneste! Jo eldre jeg blir jo mindre riktig føler jeg meg. Men det kan være fint også! For all del. Det er mange sider ved meg selv jeg er glad for at jeg har også.
- Jeg gikk igjennom den offentlige bloggen min som jeg har hatt siden 2007 igår. Den stengte i 2009, og jeg har renset den/slettet den en rekke ganger etter da. Her om dagen ryddet jeg opp en siste gang, og fjernet alle triste, negative innlegg og limte det inn i word. Jeg skal printe det ut og gi det til psykologen min, når jeg begynner å gå til en, som jeg håper jeg snart, for at hun skal få ett bedre inntrykk av hvem jeg er uten å måtte si for mye. Dette er ett innlegg fra 2009 tror jeg. Men jeg tenker fortsette med det. Igjennom hele alfabetet. Jeg husker Camilla gjorde det, og det var fint å lese. Noen bokstaver er optimistiske lykkelige bokstaver også.
Avsløre Det å prøve være som alle andre, kan slite deg ut. I mange år har forsøkt og holde en fasade blant mennesker, forsøkt å være en jeg absolutt ikke er. Etterhvert som årene har gått har jeg blitt mindre opptatt av det, mer tilbakestående, mindre sosial. Istede tilbringer jeg mye tid alene, hvor jeg kan være helt meg selv.
Arv Jeg frykter ordet arv, og jeg frykter ordet gener. I min situasjon kan jeg nærmest plukke ut hva jeg har arvet av hvem av foreldrene mine. Jeg er takknemlig for at de fikk meg til verden, men det er åpenbart og veldig enkelt å forstå hvorfor de ikke passet sammen over lenger tid.
Aggresjon Da jeg var på mitt værste fortalte jeg pappa hvor mye jeg hatet sinnet mitt, sinnet har jeg arvet etter han. Ett enormt sinne jeg hadde vanskeligheter for å kontrollere i mange år. Da fortalte han meg at slik var han også i den alderen jeg var i, men at jeg kom til å vokse det fra meg. Det hadde han heldigvis helt rett i.
Angst De siste 7 årene av livet mitt har jeg vært mye preget av angst, det er noe som aldri ser ut til å slippe helt tak. Noe som gjør mye veldig vanskelig for meg som ikke er så vanskelig for andre. Men jeg takler det på min måte, og syntes selv at jeg klarer meg relativt fint.
Avhengig Det er en rekke ting jeg er avhengig av. Det å slippe mennesker inn på meg er nok en ting som er vanskelig. De gangene jeg har gjort det har det hatt en tendens til å ta helt kontroll over meg. Jeg blir avhengig av dem. Hvilket sier seg selv at ikke fungerer, det blir helt galt! Noe som førte til at jeg stenger enda fler ute når jeg kom til meg selv igjen.
Adjø "it's not the goodbye that hurts the most, but the flashbacks that follow" , det verste som finnes er å si farvel, adjø, hadebra.. Det har vært en rekke avskjeder i livet mitt som har gjort meg forferdelig vondt. Det er ett vondt ord..
Anger Nest etter adjø kommer anger, det sies at det er dumt å angre, at det er bedre å angre på noe man har gjort enn på noe man ikke har gjort. At ved å angre, så lærer du, og det gjør deg til den du er idag. Jeg vil si meg uenig i akuratt det første. Anger har en tendens til å følge meg overalt jeg går og uansett hva jeg gjør. I perioder spiser det meg opp innvendig og dreper meg.
Alderdom Ett fint ord. Men også trist. Jeg er ikke redd for å bli gammel, selv om jeg er noe redd for veien dit. Jeg jobber med eldre mennesker, noe jeg syntes er givende og fint. Men som alt annet tar jeg meg ofte nær av dette også, jeg ser mye vondt hver dag. Men jeg er glad i dem.
Akseptere Også noe jeg jobber med hver eneste dag. Det å akseptere meg selv, at ting har blitt som det har blitt, at det er en mening med alt som skjer, akseptere at gjort er gjort. Jeg håper at en dag klarer jeg dette. Og når jeg har klart det, vil alt kjennes mye enklere.
Annderledes Jeg har alltid følt meg annderledes, jeg er ikke som de fleste andre, nå vet jeg at det ikke bare er noe jeg føler lenger men at det er noe jeg virkelig er. Selv om jeg ikke er den eneste! Jo eldre jeg blir jo mindre riktig føler jeg meg. Men det kan være fint også! For all del. Det er mange sider ved meg selv jeg er glad for at jeg har også.
- Jeg gikk igjennom den offentlige bloggen min som jeg har hatt siden 2007 igår. Den stengte i 2009, og jeg har renset den/slettet den en rekke ganger etter da. Her om dagen ryddet jeg opp en siste gang, og fjernet alle triste, negative innlegg og limte det inn i word. Jeg skal printe det ut og gi det til psykologen min, når jeg begynner å gå til en, som jeg håper jeg snart, for at hun skal få ett bedre inntrykk av hvem jeg er uten å måtte si for mye. Dette er ett innlegg fra 2009 tror jeg. Men jeg tenker fortsette med det. Igjennom hele alfabetet. Jeg husker Camilla gjorde det, og det var fint å lese. Noen bokstaver er optimistiske lykkelige bokstaver også.
