De siste tre dagene har jeg hatt en aldri så lite opptur. Jeg kjenner meg annerledes - og jeg
tenker annerledes.
Jeg sitter å tenker på om dette kommer til å være permanent tankegang, om dette er noe jeg virkelig føler. At dette er meg - som hever meg over sykdommen min. Eller om jeg kommer til å forandre mening om noen dager igjen '? Og selv om jeg tror at jeg kommer til å forandre mening, så håper jeg virkelig ikke det.
Jeg håper at dette er meg - og fortsetter å være meg...
De siste dagene har jeg tenkt så utrolig mye, og lest masse. Blogger faktisk.
Jeg har vært innom kanskje hundre forskjellig blogger, som jeg aldri har besøkt tidligere. Lest litt, bladd litt, og gjort meg opp en mening. Det har vært interessant! Blogg-verden har blitt interessant.
Det er utrolig spesiellt å få ta del i andre menneskers innerste tanker og meninger. Men dette kan vi gjøre i 2011, ulikt tidligere. Særlig de anonyme bloggene refererer jeg til da. Jeg har vært innom gravid-blogger, ung-mamma blogger, slankeblogger, blogger som er skrevet fra innsiden av lukket psykiatrisk avdeling, hipster-blogger, interiørblogger, mat-blogger, glade inspirasjon blogger og alle mulige blogger..
Det har vært til inspirasjon, og en fryyktelig tankevekker !! ikke minst..
Av kanskje hundre blogger, så vil jeg anslå at omlag 60 av dem har skrevet om depresjon. Jeg har lest jenter helt nede i 13 årsalderen skrive om "sykdommen sin", om angst og om hvor forferdelig de har det. 18-åringer som har skrevet avskjedsbrev, som har prøvd å ta livet sitt med paracet og ibux, som kutter seg opp og som tror at alt er fortapt. Siden er det både 20-åringer og 40-åringer også, som skriver om forskjellig ting knyttet til psykisk helse.
Psykisk helse begynner å komme frem i rampelyset nå. Om det ikke begynner å bli mer godtatt - så blir det ihvertfall pratet mer åpenlyst om..
Men er dette virkelig en bra ting ??! Jeg har hatt dystymi ganske sikkert siden jeg var 12-13 år. I omlag 9 år da, kanskje 10. Men det var ikke før ifjor at det gikk opp for meg at jeg faktisk èr syk. At det er en sykdom jeg har... Mange mennesker som har dystymi har følt seg så nedfor og vært så trist , så lenge, at de tenker det er helt vanlig. Jeg har aldri kjent meg "
normal", men det har ikke fallt meg inn en eneste gang at det er en psykisk lidelse jeg har. Som gjør at jeg føler og kjenner meg som jeg gjør, og at det er derfor jeg er som jeg er. Det hadde jeg aldri tenkt på. Før det stod skrevet om meg - svar på hvitt rett foran meg. Vel, det kunne ihvertfall vært det !! Men det var diagnosen dystymi det var skrevet om.. Da husker jeg at jeg braste sammen i panikk, jeg fikk ikke puste og ble helt hysterisk. På grunn av ett skriv..
Siden da har det vært tyngre, i de aller fleste tilfeller.. En slags lettelse var det jo også, på mange måter. Men mest tungt. Det tok ifra meg veldig mye. Og det gjør det fortsatt..
Men det skumleste er dog den tanken at jeg kanskje aldri blir frisk, at jeg må leve sånn her for alltid. At det ikke er håp. Dèt er det skumleste! En diagnose kan ta fra deg håpet. Det blir så enkelt å skylde på sykdommen... Så enkelt å grave seg ned i all sin elendighet, kaste inn flagget og bare gi opp. Det er enklere enn å kjempe !! Og når man er tenåring, med alle hormonene, så skal det så lite til for å gi opp. Jeg tenker at en diagnose ofte kan forverre situasjonen da. Både for ungdommen, ung voksen og godt voksen. Når jeg leser om 20-åringer som får god hjelp fra NAV, NAV prøver å tilrettelegge ett program som fungerer for dem. De får servert en jobb tilpasset den enkelte, nesten på sølvfat! Hvor de kan jobbe to ganger i uken - men så orker de ikke det engang - fordi de er "
for syke" !!! Da tenker jeg som så at det har gått for langt..
Jeg sliter psykisk jeg også, men når jeg leser om slike tilfeller , f.eks, så blir jeg både skamfull og flau. Det er nok mange ungdommer også, som får stillt en psykisk diagnose, og som unngår og dra på skolen fordi de kan ikke, de er "for syke". Psykisk helse er komplisert, vanskelig, tungt og vondt. Men den beste medisinen er å komme seg på jobb! Og få gjort ting. Ta vare på kroppen.. Unngå å omgås mennesker som ikke er fra for en. - Da kommer de glade tankene av seg selv. Det er det som kalles å kjempe..
Det skumleste, og vanskeligste med psykisk helse er nok den delen der det er uvisst om man noen gang kommer til å bli frisk. Om man kan leve som andre lettsinnede mennesker noen gang.. Med dystymi f.eks - så er det veldig vanskelig å si.. De siste 8-10 månedene har jeg tenkt tanken på å begynne gå til psykiater fast, gå i gruppetimer, og få utskrevet antidepressiva.. De tankene har jeg lagt ifra meg nå. Jeg mangler stoffer i hjernen som de aller fleste andre mennesker har, det er disse stoffene som gjør at man tenker glade tanker ol. - kort oppsummert. Så medisin ville nok vært bra for meg. Men på en annen side så er jeg helt sikker på at det har mye med tankegangen å gjøre. Og hvordan man behandler seg selv og kroppen sin..
Jeg skal bli frisk! Og jeg skal bli frisk på den naturlige måten. Ved å
legge om kostholdet mitt! Først og fremst..
Kutte ut "gift" , som sukker, mel, melk og bytte ut kjøtt med fisk.
Kjøpe gode selvhjelpsbøker!!! , og
virkelig jobbe med meg selv. Bli kjent med nye mennesker som har positiv innflytelse på meg. Bli frisk ved å bevege meg mer, og komme i gang med alle målene jeg har satt for meg selv. Få igang rutinene jeg så sårt trenger for å ha det bra.
Små skritt av gangen..
