Over 8 år, foruten om en liten periode på noen måneder, kanskje ett halvt år, så har jeg uavbrutt vært forelsket og hatt kjærlighetssorg. Med min sykdom (som jeg ikke har visst at har vært en sykdom før det siste halvåret) så blir følelsene mine veldig forsterket. Jeg takler svik på en helt annen måte enn mange andre gjør, jeg bruker lenger tid på å tilgi, om jeg klarer tilgi i det heletatt, jeg har vanskeligheter for å stole på andre og sist men ikke minst blir sorg mye tyngre for meg, og jeg bruker mye lenger tid på å lege sår.
Her en dag gikk det brått opp for meg at det er ikke lenger noen jeg savner så sårt, hjertet mitt er helt igjen, og det tilhører ingen andre enn meg selv. Det er endelig min tid nå!! Som jeg kan bruke på meg, til å fokusere på meg selv. Og jeg lengter ikke etter en annen person å dele fine øyeblikk med. Akuratt nå vil jeg bare være meg, og det kjennes riktig så fint. Foruten om at musikken ikke føles slik den gjorde, romantiske filmer og historier rører ikke ved meg som før og tanken på kjærlighet, og ordet kjærlighet - det kjennes ikke det samme. Jeg har vært innstilt nå på at jeg vil bli en bedre versjon av meg selv, kun for min egen del.. Men iste pratet jeg med en av mine beste venner, vi kaller han for "Jon", som jeg også har vært hemmelig forelsket i de siste 6 årene, og tenkte at det ville vært fint - om jeg var den bedre versjonen av meg selv akuratt nå, så jeg kunne dra til han, og være meg. Om jeg var slik jeg skulle ønske jeg var akuratt nå. Så ville vi blitt ett fantastisk flott par. Og det ville vært så fint, og romantisk og søtt - om det en gang ble oss.. Jeg håper det blir oss en dag, det gjør jeg virkelig.. Jeg vet at jeg vil gifte meg. Jeg kjenner så mange fantastiske gutter, som er så fine på hver sin måte. Og jeg håper at om det ikke blir Jon, at det hvertfall blir en av dem. Jeg har ikke noe spesiellt behov for å bli kjent med noen andre. Men nå - er det bare meg.. Og det skal det være de neste tre årene, minst.
