Om jeg skal være helt ærlig, rett fra hjertet. Om hvem jeg er, og ikke hvem jeg ønsker å være, så...
Utad er jeg er hun med det lyse, halvlange sølvfargede håret. Jeg er henne med den alltid så solbrune huden, de mørke brune øynene - og det store smilet! Jeg har hun med de myke kinnene, den lille nesen og den søte stemmen. Ofte forstår jeg ikke hvorfor jeg velger å se ut som jeg gjør. Den reflekterer på langt nær hvem jeg egentlig er! Men det er slik jeg som regel alltid har sett ut, og jeg liker ikke forandringer. Jeg er fargerik på utsiden, om man kan kalle det for det. Men innvendig er jeg mer grå.
Jeg er redd! Jeg engster meg alltid, tar alltid bekymringene på forskudd. Ikke bevisst forsåvidt, det bare slår alltid tilbake på meg.. Jeg har mange drømmer, og mange planer - men jeg klarer aldri å gjennomføre noe som helst. Jeg vil så gjerne gjøre det godt på skolen - men jeg gir opp halveis. Ikke bare i forhold til skole, men i forhold til alt.. Jeg er håpløs, kort og godt. Jeg er aldri glad sammenhengende, kanskje i noen dager, men aldri i uker, eller måneder. Jeg er en trist, og negativ person. Men jeg drømmer! Jeg drømmer om nye venner også, og mange venner. Mange gode venner, som forstår meningen med tillit. Og som er like glad i meg som jeg er i dem. Men det er vanskelig. Jeg hater å komme i kontakt med nye mennesker, det skremmer meg. Det at mennesker prater om meg bak ryggen min uten at jeg vet om det, gjør vondt å tenke på. Og om de ikke gjør det, så tenker jeg fortsatt at muligheten for at de gjør det er der. At noen skal dolke meg i ryggen, og om jeg tok de inn til meg da, så har jeg kun meg selv å takke for det. Jeg anser meg selv for å være en god menneskekjenner. Eller vel, jeg gjorde ihvertfall, før. Jeg fremstår som aggresiv, dømmende og spydig når jeg blir introdusert for noen. Bevisst... Sammen med hvordan jeg ser ut gir det meg en slags trygghet.. Foruten om å drømme om nye venner så drømmer jeg alltid om noe, jeg dagdrømmer mye. Tenker på fremtiden, og fortiden. Tenker på hva jeg vil - men klarer aldri leve i nuet, eller bestemme meg. Jeg er ubesluttsom som få. Jeg stoler ikke på noen andre enn meg selv. Det er vel kanskje min største svakhet. Jeg har vel nok av venner, men jeg er ikke flink til å ta vare på noen av dem lenger. Jeg holder meg mest for meg selv, stadig mer. Det kan gå flere uker, og til og med måneder, før jeg orker å være med noen. Også hender det i perioder at jeg er overalt på en gang. Jeg misliker å være full, å være ute. Men det hender i perioder det også.. Da slår det meg ut flere uker i etterkant. Jeg liker å ha kontroll, men jeg mistet kontrollen for lenge siden. Jeg var en gang utrolig følsom, men jeg vet ikke nå lenger. Det er ikke så mye annet enn meg selv som bryr meg mer. Jeg har sluttet å gråte. På en annen side så vet jeg at jeg kan hvis jeg vil - jeg gjør det godt på skolen, når jeg ikke bekymrer meg. Bekymringen er sykdommen min. For jeg èr syk , jeg vet det nå. Men jeg gikk mange år uten at jeg visste det. På en annen side så er jeg kreativ også, og snill. Godhjertet! Men stille, og rolig, og tilbakeholden. Jeg liker å lese, skrive, se på filmer og TV-serier, pusle meg småtteri, være i stallen. Jeg vil lære meg mye, som tennis, og strikke, sånn på ordentlig, og sy.. Jeg hater meg selv for så mye! Men jeg håper at jeg klarer å godta meg selv en dag.
I ett nøtteskall så er jeg vel drømmende, engstlig, redd, bekymret, sliten, trist og alene.
