Idag har vært en lang dag. Jeg har vært fryktelig PMS og latt det gå utover familien min.
Første gang jeg i det heletatt har tenkt over PMS og forstått hva de mener med det. Kanskje det er siden jeg ikke er på langt nær så aggresiv og sint som jeg har vært i så mange år. Jeg er rolig nå. Men ikke idag - idag har jeg vært sint, og det har gått opp for meg hva alle prater om når de prater om premenstruell. Jeg ser meg i speilet og blir grinete. Så grusomt stor jeg har blitt, det er jo rett og slett forkastelig.
Og det værste er at om jeg bare hadde begynt - å slanke meg, for alvor. Så hadde jeg vært i den størrelsen jeg ønsker å være for lenge siden. Jeg har ingen rett til å klage, det er jo min egen feil. Av alle ting som burde være enkelt å ordne, så er det jo det. Det koster ingenting å bli tynn. Det krever bare at man ikke spiser ting man ikke burde spise. Ikke brød, ikke pasta, ikke sukker. Bestevenninden min, hun klarte det! Hun bare bestemte seg for at nok var nok. Og nå er hun tynn som en strek. Jeg burde klare det jeg også.
I speilet har jeg også blitt mer obs over nesen min. Nesen min som jeg alltid har syntes godt om før - den har blitt utrolig stor de siste 5 årene, når jeg tenker meg om. Om jeg hadde veid 13 kg mindre, oprert nesen litt, og ørene, og puppene. Så flott jeg hadde sett ut da.. Jeg blir kvalm av å se på meg. Ikke direkte fysisk kvalm, men ja. Jeg skammer meg hvertfall. Og idag gjør det ikke vondt å skamme seg over meg. Det gjør meg bare forbanna !!
