Goodbye , July. Hello August.



Da var juli over for i år - og godt er det, syntes jeg. Måneden ble langt fra planlagt, og den ble ikke så fin. Den skulle kjennes befriende, siden siste eksamen var i juni. Men det kjentes ikke befriende, siden det var så mange eksamen jeg ikke møtte opp på. Det skulle være sommer på jorden, men det gikk ikke helt som planlagt det heller. Det var vært vanvittig mange dager sammenhengende med grått og regn. Så mange regnfylte dager at man blir vant til det, og nesten litt skuffet når solen først skinner. Jeg skulle jobbet veldig mye, men slik ble det jo heller ikke, da jeg brått sluttet i jobben min og ble arbeidsledig igjen. Jeg skulle flyttet inn til en av mine beste venner, og gledet meg masse til å bo med han en stund.Jeg skulle  Desuten skulle jeg til min gode venninde som bor i Tønsberg en helg, under slottsfjellfestivalen. Og til stavanger en weekend på besøk til en søt fyr med verdens herligs skarre'R.  s-l-i-k b-l-e d-e-t i-k-k-e.

Måneden ble fyllt med tristhet, og angst. Jeg har dyttet venner vekk fra meg, vært paranoid, behandlet de vennene jeg har dårlig. og vært usannsylig uhøflig og slem mot venner av vennene mine. Jeg har ikke hatt noen interesse av å være hyggelig. Det sitter jeg igjen med dårlig samvittighet for nå, nå som jeg er i litt bedre humør. I begynnelsen av Juli dro jeg hjem til ringerike, så langt nede på bånn siden jeg mistet jobben og ikke følte jeg hadde noen plan for fremtiden. De første dagene bare lå jeg på sofaen, så på første sesong av vampire diaries, andre sesong av vampire diaries og første sesong av true blood. Siden tok jeg meg sammen og begynte pusse opp soverommet mitt. Jeg brukte om lag 3-4 dager på å rive av gammel tapet, skrape av tapetrester, grunne veggene og male taket. Jeg rakk aldri å sette opp tapet før møblene mine kom hjem igjen. Brukte tusenvis av kroner på gulv og ting til å legge gulv med. Min lillebror og jeg la laminat for første gang, og det endte med fiasko. Det er store gap langs veggene og jeg vet ikke helt hva vi skal gjøre med det. Men det er helt okei - akuratt nå bryr det meg ikke så veldig. Det er ihvertfall ikke teppe på det lenger.. Siden ble det flytting! Jeg som hater å spørre om hjelp fra noen til noe som helst kjente meg ganske så hjelpesløs, jeg ante ikke hvem som skulle kjøre flyttelasset mitt før omlag 3 timer før vi faktisk flyttet. Da hadde jeg og min samboer vært på grisefylla dagen før også, så vi hadde kjempe hang-over. Jeg truet en gutt med kniv, for så å ligge meg han etterpå! Han var ikke min type gutt i det heletatt, og jeg husket ikke navnet hans dagen etterpå eller nå. Men det var alså så fulle vi var.. Vi var 9 personer som flyttet og vasket og overvåket på gårdsplassen etter uhøflige sigøynere, så flyttingen gikk unna relativt fort. Vi startet klokken 5 og var i seng klokken halv 4 på natten. Det var inkludert lang kjøring og kø, så det var godt jobbet. Jeg bekymret meg og gruet meg til den dagen i såå mange dager i forveien, men det burde jeg ikke gjort. Det gikk jo fint. Kommer dog aldri til å komme over alle møblene vi fikk plass til i en så liten henger. Veldig glad for at det gikk.. Etter flyttelasset ble jeg med min gode venn tilbake til han sin hjemby, sarpsborg. Jeg var der en uke. Det skulle være en slags rehab, men det gjorde meg ikke godt i den forstand, men på mange andre måter selvfølgelig - Jeg er kjempeglad i han. Det var kjempekoselig, for det meste. Vi hadde en kjempekrangel, men det var den eneste gangen vi kranglet. Eller - han kranglet med meg da! Jeg låste meg inne i bilen, han skrek, jeg sa ingenting, presset frem tårene bare, for å få han til å slutte. Siden fortalte jeg han hvor slem han er mens han holdt rundt meg for å stoppe tårene mine. Det hjelper alltid! He he. Det var en fin uke. Foruten om at jeg ble lurt for 500 kroner i sverige, forresten. Mennesker som ikke kan matte bør ikke stå i kassa på svinesund. Det er så mange mennesker og så masse mas, jeg forstod ikke hva som hadde skjedd før vi var på vei tilbake jeg.

Vel, etter jeg kom hjem igjen, gikk det virkelig opp for meg at jeg er tilbake her. Hjemme hos moren min, igjen !! Og at Oslo er nok ett tilbakelagt kapittel i mitt liv. Siden har jeg satt livet mitt på pause i snart to uker. Jeg har ikke pratet med noen, ikke engang grått en tåre, ikke på mine egne veiene. Enda jeg har følt jeg har en klum i halsen helst siden jeg kom inn døren. Jeg har brukt utallige timer på å tenke, tanker jeg har tenkt før, men alikvel. For to dager siden tok tankene imidlertidig en helomvending - og jeg ble brått fyllt av en optimisme - det kjentes deilig. Kanskje det er på grunn av alt Norge har vært igjennom den siste uken, jeg vet ikke. Men jeg er ihvertfall glad for det. Og det kjennes fryktelig deilig nå, at det er en ny måned. En ny måned, med en ny telefon (som jeg skal hente senere idag.) Det er fem måneder igjen av almanakken min, denne måneden skal jeg begynne å fylle den med dagligdagse gjøremål igjen, da den har stått på stedet hvil hele juli. Jeg skal gjøre hver dag til en god og effektiv dag. Jeg er klar for August - og klar for resten av mitt liv. Tre-års planen min starter idag, jeg skal ikke svikte meg selv nok en gang!

Hester, galopp og kjærlighet.

Jeg husker alle årene jeg tilbringte i stallen, hvor mye det gav meg. Siden ble vi opptatt av gutter, festing og kjærlighet. Men det var før jeg skjønte at det er til dyrene kjærligheten min er størst. De store, flotte skapningene. Det er klart det er jo hver sin intresse. Men hester er min store kjærlighet, en av mine større lidenskaper, og jeg fatter ikke hvordan jeg kunne latt den gå. Jeg skal forøvrig gjenoppta den lidenskapen. Kjøpe utstyret jeg trenger, spare opp til undervisningen, stallplass og min egen hest. Og jeg skal aldri - aldri latt noe eller noen ta det ifra meg igjen. Det gir meg glede og komme til stallen, på en kald vinterdag, kjenne varmen fra båsene slå imot meg. Den gode lukten av flis, for og hest. Vrinskingen idet man åpner boksen. Den gleden det store dyret har av å se deg. Slenge hendene rundt halsen deres og kjenne varmen fra den sterke fine kroppen, stryke den myke pelsen. Sale opp, den utålmodige trippingen i det vi skal gå, det lille spranget idet man kaster seg oppi salen. Å ri i full galopp bortover en lang slette - det finnes få større gleder enn akuratt det. Jeg lengter.

Mine drømmer vol. 1

Jeg ønsker jeg hadde førerkort og en bil, det ville gjort hverdagen så mye enklere. Jeg ønsker jeg hadde en hest, og tilhørte stallen igjen - for det gjorde meg så glad og jeg savner det så sårt. Jeg vil ha en symaskin og en sydukke - og sy all slags pene ting til meg selv og til hjemmet. Siden vil jeg ha en valp og ta vare på, slik at jeg aldri er alene. - Jeg gleder meg!

EN PERSONLIG ÅPENBARING.

Nå er det lørdag, og august venter rett rundt hjørnet. Den siste uken har jeg hatt en åpenbaringer - om jeg kan kalle det for det. De siste fem årene har jeg brukt åh-så-masse-penger på å være medlem av ett treningssenter. Men jeg har alltid trent i perioder. Det har gått både uker og måneder hvor jeg ikke har trent - men jeg har aldri tenkt tanken på å melde meg ut. Jeg har hatt ett så stort behov for å bare vite at jeg kàn dra dit om jeg vil det, de periodene hvor jeg tenker ekstra mye på vekt og kropp og hvor jeg er ordentlig motivert. Jeg har tenkt at man kan ikke gå ned i vekt uten å trene, og det er jo forsåvidt sant, man bør jo trene litt. Men sekshundre kroner i måneden blir fort mange penger i året. - Nå har jeg fryst medlemskapet mitt. Det er jo like effektivt å trene ute. Og man kan spare å kjøpe seg en ergometersykkel, den holder i mange år, og 30 minutter om dagen på den er jo ingen sak. Jeg tenker faktisk tanken på å løpe ute, og spinne inne. Man kan også kjøpe noen manualer og løfte på dem litt, og ta ett par situps og utfall så er jo den saken grei. Desuten er det trening i tennis og sprang/stallarbeid også. Hvilket jeg er fast bestemt på å starte/fortsette med kommende årene.. Dette kjennes for meg så vanvittig befriende! Bare det å tenke slike tanker. Jeg skal jammen melde meg ut jeg. Til uken. Og utrolig nok så gleder jeg meg.. Det høres kanskje rart ut for mange av dere som leser dette - men for meg så er det stort!

Fem og tyve punkt. Carpè diem.

1. Jobb #1 / 2. Førerkort / 3. Bil / 4.Canon EOS 550D / 5. EKSAMEN x 3 JULI 2012 / 6. Jobb #2 / 7. Macbook pro / 8. Symaskin / 9. Sydukke / 10. Piano - Yamaha P-85 / 11. EKSAMEN x3 DESEMBER 2012 / 12. Tennis / 13. Tynn / 14. Rideutstyr
/ 15. EKSAMEN x 3 JULI 2013 / 16. Bysykkel / 17. Mini-PC / 18. Hest / 19. EKSAMEN x 3 DESEMBER 2013 / 20. Depositum / 21. Gitar / 22. Valp /
23. Ergometersykkel / 24. EKSAMEN x 3 JULI 2014
/ 25. KARRIERESTART August 2014.

Fredag 29. juli 2011 - Min plan. August 2011 - August 2014.

Idag har jeg ikke gjort så mye. Men det gikk opp for meg at jeg brått har en av disse dagene hvor jeg føler håp igjen. Håp for meg selv. Jeg har brukt utallig timer på internett idag - sett på bilder, handlet på nettet, for så å slette hele handlekurven etterpå, bladd mer igjennom bilder. Jeg har sett på bilder og drømt meg vekk, og i ett lite sekund følte jeg meg så glad som jeg kan føle meg igjen. I skrivende øyeblikk har jeg gitt opp hele livet mitt, jeg har gitt opp meg selv, jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Men jeg vet jo innerst inne hva jeg vil. For å se lyst på hele situasjonen jeg befinner meg i nå så tenker jeg som så at om det er noe godt oppi det hele så er det det faktum at jeg ikke har mer å tape! Jeg har ingenting å tape, livet mitt nå er ett blankt ark jeg kan fylle med akuratt hva jeg vil. Det er så mye jeg trenger for å føle meg vel, av kunnskap så vel som gjenstander. Jeg trenger mest av alt å ha noe å stå opp om morningen for. Jeg har gått igjennom tankene mine - hva vil jeg? hvor vil jeg? Det er så mye jeg vil, og så mye jeg ønsker meg. Ønsker for meg selv og ønskegjenstander.. Jeg har også brukt timer på å skrive en liste! Min liste.. Den viktigste listen jeg noen gang har skrevet. En liste over planer og mål for min fremtid. En plan som forløper seg over de neste tre årene. Brått slo det meg at jeg er alene nå, jeg er alene, jeg er ikke forelsket, jeg har ingen å forholde meg til - det er bare meg. Og det føles faktisk veldig godt !! Jeg har det ikke bra med meg selv, men hjertet mitt er ihvertfall helt igjen. Jeg vil forandre meg, men denne gangen er det ikke for noen andre. Det er for min egen skyld, fordi jèg trenger det... Om jeg vil følge denne planen, om jeg gjør den til det viktigste i mitt liv, om jeg dedikerer all min tid og jobber hardt for å få til dette så vil jeg ikke om tre år føle at enda tre år har sklidd bort fra meg. For jeg føler at de siste NI årene har sklidd vekk fra meg. Og det er ikke noe jeg bare føler, det er ett faktum. Jeg har ikke oppnådd mye de siste ni årene, jeg har gjort mange feil, tatt mange dumme valg, og det er ikke alle feilene jeg har lært av engang.

Denne planen kan ikke gå feil om jeg holder meg til den. Det er en realistisk plan, jeg skal ikke gå på skole - men jeg har nok skolearbeid jeg må igjennom, og 3 eksamen hvert halvår. Jeg må jobbe mye og jeg kan ikke sløse penger. Jeg må spare alt jeg kan. Men det blir verdt det, til slutt. Nå skal jeg prioritere meg - og mitt liv.

"If your brave enough to say goodbye
                life will award you with a new Hello!"

Stallen;




there is...

"lie" in believe, "over" in lover, "end" in friend, "us" in trust, "ex" in next and "in" , in life.

MANDAG UKE 30.

Dear Monday
" Thanks for having the word "mon" in you. That's french for mine. In case you weren't aware, monday. But it makes me think of you even more like "myday". And frenkly that sounds like a much more promising start to the week.

Jeg gikk igjennom en del gamle poster jeg har skrevet før jeg la meg igår. Og postet dem - som en påminnelse til meg selv. Jeg skulle på mange måter ønske jeg hadde skrevet hver eneste dag. Helt siden jeg begynte å blogge for mange år siden. Jeg misunner de bloggerne som har ett slikt arkiv. Spesiellt mens jeg kjente meg bra, og lykkelig så skulle jeg ønske at jeg skrev. Jeg skriver mest når jeg er nedfor. Vel - jeg bladde igjennom noe av det som var skrevet i desember. Og så gikk det opp for meg, at på tross av at det har skjedd mye fint også, siden desember. Så er ikke mye forandre. Stått på stedet hvil - fortsatt !! Jeg er fortsatt like trist. Eller likgyldig? Jeg er ikke sikker. Jeg føler ikke så mye som jeg følte tidligere - og selv om det høres flott ut, så er det ikke det. Jeg vil føle igjen, jeg vil bry meg, mest av alt vil jeg kjenne glede.

Jeg tror at denne bloggen kan hjelpe meg. Og jeg vil hjelpe meg selv nå - idag. Fra idag så skal det ikke være mer venting. Jeg har sabotert livet mitt en gang for alle. Er det noe som har gått opp for meg iløpet av denne grusomme helgen, så er det å ikke utsette ting lenger. For man vet aldri hva som venter neste dag, og man vet aldri når det er for sent. Fra denne dagen så kan det bare gå oppover, har jeg bestemt meg selv for. Og det skal gå fremover. Jeg skal ta en dag, og en uke av gangen. Mange av nyttårsløftene er det ikke håp for lenger. Men det er fortsatt tid igjen til å realisere noen av dem. Hvilket jeg skal. Jeg skal lese igjennom alle bøkene jeg tenker på å lese igjennom, klare 6'er i de fagene jeg har bestemt meg for, bli kvitt kiloene jeg så sliten av å bære på, finne en jobb jeg trives i, krype tilbake til vennene mine, slutte å isolere meg, smile!

" Sacrifice is giving up something good for something better - I'm going to do it right this time.

Jeg vil være lykkelig! - Skrevet 17.desember 2010

Jeg kjenner ikke så mye akuratt nå. Jeg kjenner ikke glede, ei sorg, sinne eller fortvilelse. Alt er på en måte akkuratt det samme for meg. Det er bare meg og tankene mine, jeg bekymrer meg slik jeg alltid gjør. Men ikke så mye, ikke idag. Det burde vært befriende å ha en slik dag. Men det er ikke det. Jeg tar avstand fra mennesker, også dem jeg er glad i. Jeg ser sliten ut, ser på meg selv i speilet og tenker at jeg burde skamme meg. Jeg vil ikke være med noen så lenge jeg ser slik ut. Det er ikke skole nå, juleferie. Men når man går på skole så er det aldri ferie, ikke for meg. Tenker alltid at det er noe jeg burde gjort. Jeg burde lest og jeg burde skrevet. Men jeg kommer ikke så langt. Konstant dårlig samvittighet. Dårlig samvittighet for alt! Jeg kjenner meg mentalt død. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre med meg selv. Dagene bare går, og jeg får ikke noe ut av dem. Nå er året snart slutt - igjen. Nyttårsforesettene gikk ikke som de skulle i år heller. Jeg hater fortsatt kroppen min. Tenker på for en flott jente jeg egentlig kunne vært. Jeg kunne vært smart, flink på skolen! For jeg er ikke dum. Jeg kunne vært tynn, og sosial, hatt mange venninder. Jeg har en fin beinbyggning, er jeg ganske sikker på. Og jeg kan være en morsom og søt jente og omgås, når jeg bare orker. Men jeg kommer meg ikke på trening når jeg skal, jeg spiser som trøst, og jeg orker ikke. Jeg er redd for mennesker, for hva dem tenker om meg. Jeg er sliten av å alltid bli mer i glad i andre enn de blir i meg. Jeg har bestevenninden min, sjelvennen min. Hun er alt jeg trenger! Den eneste jeg stoler på.. Jeg skulle ønske det var enklere å stole på andre. Spesiellt jenter. Vi jenter kan være så slemme mot hverandre. Jeg har en fin moral på ting som er rett og galt, er det en ting jeg er glad i meg selv for så må det være det. Venninder jeg bryr meg om kan stole på meg, at jeg aldri ville gjort dem vondt. På den andre siden derimot. Det finnes så mange selvopptatte egoistiske mennesker, jeg vil ikke ha noe med dem å gjøre.. Da vil jeg heller være alene! Selv om egentlig - så vil jeg ikke det heller.. Jeg vil være elsket, og glad. Nei jeg kjenner ikke så mye idag. Bare sorg og utmattelse.

Jeg er svak meg dette over meg - skrevet;

Det er klart jeg syntes det er urettferdig. Men på mange måter skammer jeg meg for at jeg syntes det også. Jeg mener - Livet mitt er ikke så værst! Jeg bor i en hyggelig leilighet, i en flott by som jeg liker svært godt, sammen med en fantastisk venninde, i nærheten av alt. Jeg går på en flott skole, i en helt nydelig klasse. Jeg har en jobb jeg trives godt i, med snille kollegaer, og virkelig søte beboere som er glad i meg og jeg i dem. Jeg har fine venninder, fine venner. Jeg har mennesker å forholde meg til som vil meg vel. Jeg har alltid ett sted å dra om det blir tøft, alltid en seng å sove i og ett sted å komme til om jeg vil vekk fra min egen, alltid noen jeg kan ringe som gir meg gode ord. Det skal ikke være synd på meg. Fysisk er jeg i flott form, og for all del, det er jeg så utrolig takknemlig for. Jeg har ingen alvorlige fysiske sykdommer såvidt jeg vet. Det er i hodet mitt det ikke står bra til. Metaforisk sett tenker jeg det er ett sort, tungt, nesten gjennomsiktig nett som ligger tett over meg til en hver tid, hvor enn jeg går. Tar over utrålingen og energien min trykker den meg ned. Det fester seg tett rundt kroppen og sjelen min, påvirker hjertet mitt, tar kontroll over tankene mine og sakte men sikkert over hele meg. Jeg er så redd nå. Jeg har aldri vært så redd. Tanken på at jeg har nødt for å være slik for alltid gjør meg fullstendig nedbrutt. Jeg vet at dette er ikke meg. Og jeg føler at jeg har kjempet mot disse tankene og disse følelsene lenge nå. Jeg er her fortsatt - men det driver å spiser meg opp. Jeg har i senere tid funnet meg til rette med at dette er en sykdom, hvilket jeg tidligere har fullstendig nektet for. Nå som jeg har innsett det, har det gjort det enda vanskeligere.

Jeg er en glad jente, en flott jente med mange fine egenskaper, og jeg liker meg. Det er klart jeg liker meg. Jeg er hun som smiler selv på en grå dag, jeg finner glede både i sol og regn. Jeg er optimistisk og energisk, når jeg ler så ler de rundt meg - jeg er hun som elsker å le. Jeg elsker Norge, naturen, jeg elsker mennesker, alle mennesker, for at hvert menneske har en historie og hvert menneske er unikt. Selv om jeg ikke vil ha alle mennesker jeg kommer med for mye innpå meg, så elsker jeg mennesket generellt. Jeg elsker ordet glede. Livet, drømmene mine. Jeg er realistisk, drømmene mine vil komme til å komme for en dag. Hun er jeg.. Hun som hjelper andre, liker å stå opp tidlig, liker å pusle med ting, liker å kose meg. Jeg er hun som koser seg så mye hun kan. Jeg er henne! I uker er jeg henne, til tider måneder så er jeg henne. Holder dèt i sjakk!

Andre mennesker, friske mennesker, de har hver eneste dag, de står stødig. Jeg står ikke stødig. Det er bare ett spørsmål om tid at jeg kan holde dèt i sjakk. Så skjer det noe, noe uheldig, brå forandringer, også får dèt ett lite overgrep, også tar det over igjen! Tar over hele meg, og jeg forsvinner, på tross av at jeg fortsatt er her. Og dèt kommer alltid sterkere tilbake når det har vært borte en stund.. Mens andre, friske mennesker har ett helt år, føler jeg at jeg kanskje har 5 måneder, 5 måneder hvor jeg er meg selv, 7 måneder hvor jeg kjemper, gråter. Hvor jeg er i en kamp. Jeg vil ingenting, jeg vil helst ikke prate, jeg bare ligger i sengen min, tenker og gråter. Tanken holder meg våken til langt på natt, jeg vrir meg, det klør i hele kroppen min, den lengter etter søvn. Tankene holder meg våken. Jeg sovner omsider, i håpet om at jeg skal få slippe å våkne igjen. Men det gjør jeg. Våkner, men fungerer ikke. Jeg vil ikke se meg i speilet, vil ikke ha noen rundt meg. Jeg tenker at man kan se det i øynene mine, at man kan kjenne det på meg, den dårlige energien, alle de vonde tankene jeg tenker, alle bekymringene, all smerten. Om jeg omgås noen, tenker jeg at de kan føle det på meg. Og det vil jeg ikke. Så jeg isolerer meg. Helt til en dag, hvor jeg våkner å kjenner meg bedre. Får en sjanse til. Brått kommer det en bedre periode igjen, hvor jeg er tilbake. Viten om at det vil komme til å skje noe som sender meg rett ned i mørket igjen.

Jeg er redd for meg. Jeg kan ikke ha ett normalt liv. Alt må gå veldig rutinert, jeg trenger streng struktur i hverdagen, ingen nye mennesker i livet mitt - på tross av at jeg liker å bli kjent med nye mennesker! Jeg trenger å jobbe hver eneste helg for å føle meg vel. Jeg trenger å vite at jeg kan betale regningene mine, om jeg ikke jobber nok kan det være nok til å knekke meg på nytt. Det kommer alltid noe som knekker meg ned igjen. Det kan enkelte dager være så mye som ett stygt blikk. Jeg er svak med dette over meg.

Alt jeg vil er å bli frisk..

Hunger hurts - but starving works.

I så mange år har jeg kjent meg ukomfortabel i min egen kropp, aldri hatt ett avslappet forhold i forhold til mat. Jeg tenker ofte på hvis jeg hadde vært sterk nok, og gått ned de kiloene jeg alltid har ønsket å gå ned for lenge siden, og holdt meg der - om jeg hadde vært en annen person idag? Jeg tror det! Kiloene, og kroppen min har ødelagt alt for meg. Ødelagt alle forhold jeg har vært i, ødelagt vennskap, ødelagt livet mitt. Jeg føler at om jeg klarer å gå ned de kiloene, så vil jeg komme til å klare alt.. Om jeg kjenner meg tynn, så vil jeg kjenne meg langt mer selvsikker. Jeg har perioder hvor jeg trener og trener, og trener, og spiser relativt lite. Jeg merker fort forskjell på kroppen min, kjenner meg bedre. Men jeg kommer aldri i mål. Jeg undres om hemmeligheten virkelig er å sulte seg. Det er jo enklere. Enklere enn å telle kallorier, passe på hva man kan spise og ikke. Enklere å bare ikke spise i det heletatt. Energi har jeg jo ikke fra før av alikevel. Kjøtt spiser jeg ikke lenger, sukker har jeg ikke vanskeligheter for å holde meg unna uansett. På grunn av cøliaki'en er det best for meg å ikke spise brød i utgangspunktet.

Hunger hurts, but starving works.. Virkelig '? 




På en annen side så hater jeg meg selv for at jeg føler som jeg gjør. Jeg vet det finnes jenter langt større enn meg som har selvtillit og som elsker kroppen sin akuratt slik den er. Slik jeg har nødt for å late som jeg gjør. Men jeg forstår ikke hvordan de klarer det. Jeg vèt at jeg ikke er overvektig. Jeg veier under 70 kg. Men det overflødige fettet - det er jo ikke meningen at det skal være der.. Jeg liker mote, jeg liker klær. Å pynte meg opp, føle meg fin! Men jeg gjør ikke det lenger. Jeg pynter meg ikke - og føler meg hvertfall ikke fin. Jeg handler ikke klær lenger omtrent, for jeg kan ikke kjøpe de størrelsene jeg ønsker å kjøpe. Jeg kan ikke komme inn i de klærne jeg så gjerne vil komme inn i, og da får det være med det. Jeg tenker alltid at en dag, så skal jeg kunne kjøpe xs. En dag skal jeg kjøpe en størrelse 34. Men hvor mye lenger skal jeg tenke at det kommer en dag? Jeg syntes kvinnekroppen er fantastisk fin, jeg liker nakenhet.. Jeg vil være forelsket, og naken. Naken uten å skjemmes! Jeg vil bli løftet omkring og bært på. Jeg vil ikke vente på at det kommer en dag mye lenger. Jeg orker ikke mer. Jeg vil være den beste versjonen av meg selv.