Jeg vet ikke, jeg har ikke noe liv i disse dager. Jeg er jo aldri med mennesker lenger, nesten da. Og det bekymrer meg litt at jeg ikke har noe problem med det? På mange måter så har jeg det bedre nå enn jeg har hatt det på over ett år. Jeg er hjemme igjen, i hjembyen min, hos moren min - ikke minst. Jeg har brukt så mange år på å erge meg over mamma. Jeg flyttet hjemmefra for første gang når jeg var 17, og kom ikke tilbake før jeg ikke hadde noe valg. Siden flyttet jeg på nytt, i troen om at jeg aldri skulle bo hjemme igjen, men denne gangen savnet jeg hjemme mer enn første gangen. Senest i vinter lekte jeg meg med tanken om at bare jeg får en fast jobb jeg kan leve på, og bare jeg finner ett sted å bo, så skal jeg flytte, slå meg ned, og aldri under noen omstendigheter noen sinne igjen prate med foreldrene mine. Så mye vondt de har gjort meg! Jeg har til tider hatt ett lettere hat ovenfor foreldrene mine. Jeg ville straffe dem, ved å aldri prate til de igjen, for at jeg tenkte det var utilgivelig det de har gjort. Jeg har klandret dem for at jeg er som jeg er. For at de ikke tok ansvar for meg i den grad de burde gjort. For at jeg ble "tvunget til å bli voksen altfor fort". Men - nå er jeg her, 21 år, mislykket, og jeg bor hjemme - igjen! Det kjentes ut som ett nederlag med en gang. Men nå kjennes det såå godt. Jeg vet jo at det bare er for tre år, men alikevel. Det burde kjennes litt flaut, å være 21 år og bo hjemme. Det er ikke slik det skal være, det er ikke naturlig. Men dette er første gangen, på så mange år jeg kan huske nesten, at jeg virkelig trives og er kjempeglad for at jeg er akuratt her. Jeg får puste her, jeg blir i bedre humør, gladere, lettere til sinns. Jeg klandrer ikke foreldrene mine lenger. Pappa, jo. Men ikke moren min. Og det har gått opp for meg at familien er det viktigste du har! Jeg er så veldig glad i mamma, og hva jeg skulle gjort uten henne akurat nå vet jeg ikke.
Jeg har ikke noe problem med å tilbringe så mye tid alene, så lenge jeg ikke egentlig èr alene. Familien min er jo alltid rundt meg. Eller i nærheten da. Og jeg prater jo med vennene mine, selv om det er sjeldent jeg orker være med dem, jeg vet hvor jeg har de og de vet som oftest hvor de har meg - tror jeg. Jeg skal bli flinkere til å sosialisere. Men først må jeg tenke på meg selv. Og selv om jeg på mange måter liker livet mitt akkurat nå, så kjenner meg mer klar for hver dag, til å komme i gang med den ordentlige hverdagen igjen. Ferien har vart lenge nok nå. Jeg blir glad av å jobbe. Selv om jeg syntes det er veldig godt å ikke ha noen forpliktelser også, så er det ikke det som gjør at jeg kjenner meg bra. Jeg kjenner meg bra når jeg er effektiv og flink, når jeg kan være sliten med god samvittighet og når jeg har mange ting på en gang å forholde meg til.
