"Det er viktig at du går dine egne veier og stoler på dine egne instinkter akkurat nå. Mange har kanskje noe de vil ha sagt, men lytt kun til din egen overbevisning. Det vil gi det beste resultatet for deg."
Jeg vil ikke fortelle noen om hva jeg tenker på, eller hvordan jeg har det. Jeg har tre virkelig gode venninder, som vet at jeg har slitt mye, og fortsatt sliter. Jeg har forklart for dem at jeg "ikke er helt som jeg skal", at jeg ikke føler at det er dette som er meg, og at jeg er syk - til tider har jeg brukt ord som gæren, he he. Men utover dette liker jeg ikke å fortelle dem om drømmene mine, hva jeg håper og hva jeg forventer av meg selv, hva som gjør meg så trist, og hvorfor jeg ikke har det bra. Jeg vil ikke fortelle noen - for alt i verden, at jeg stiller store krav til meg selv, at jeg sikter etter 6'erne, og at jeg faktisk tror innerst inne, at jeg kan klare det. At jeg har det i meg. For jeg tror det, virkelig.. De kan aldri forstå, ikke om jeg forteller de engang, at mye av grunnen til at jeg er så nedfor hele tiden som det jeg er, er fordi jeg ikke har fått det til. Jeg har sviktet meg selv - og ja , jeg klandrer sykdommen for det. De fleste som kjenner meg har nok forstått at jeg skammer meg siden jeg har kommet så kort i livet som hva jeg har. Men ingen kan føle det sviket jeg føler, ovenfor meg selv. Jeg kommer ikke til å fortelle noen av mine nærmeste de første tre månedene at jeg kommer til å legge om livsstilen og kostholdet mitt, ikke før jeg har gjort det. Jeg vil ikke fortelle noen av de som er glad i meg at jeg leser selvhjelpsbøker, og at tror at det vil hjelpe meg til å bli bedre. Jeg vil ikke så mye som nevne at jeg nå går fullt inn for å bli frisk!! På å forandre meg.. Av frykt for hvordan de skal reagere, for jeg tror ikke noen vil tro på det. De er så vant til at jeg har vært som jeg er så lenge. Jeg vil ikke fortelle noen om planene mine for skolen. Eller, jeg gjorde det, til en. Og angret i det neste sekundet. For jeg føler så godt at selv om de er glad i meg, så har de ikke troen. Reaksjonen jeg fikk var nesten av medlidenhet, ett skjevt, falskt smil som åpenbart ble tvunget frem. Og ett lite "men så fint da!" Men det viktigste er vel at jeg selv har troen. Så jeg får håpe at det ikke hender noe som kaster meg ned i "hullet mitt" igjen, for det er ikke hver dag jeg har like stor tro og er like positiv som hva jeg har vært de siste dagene. Men det kjennes godt. Jeg er spent.
