Tiden går fortere jo eldre jeg blir, jeg tenker for mye - jeg har forstått det nå. Klokken har blitt min værste fiende. Jeg vil at den skal stoppe, jeg trenger en pause. Føler ikke at jeg strekker til, jeg får ikke puste ordentlig. Jeg tar stadig mer avstand fra mennesker jo fler år som går av livet mitt. Jeg kjenner ikke at jeg lever.. All tenkingen har gitt meg litt. Det er ihvertfall enkelte ting som har gått opp for meg. Men for hvert spørsmål jeg føler jeg får svar på, så kommer det 10 nye. Jeg har vanskeligheter for å fokusere. Jeg er sliten nå - jeg har innsett at om jeg ikke gjør noe med dette, så kommer jeg til å være slik for alltid. Jeg er ett godt menneske, og på mange måter er jeg glad for at jeg er meg. Men det er som om det er en sort sky som henger over meg hvor enn jeg går, noen ganger blåser det opp til storm, men jeg kan ikke stråle igjennom den, aldri. Jeg får aldri fred, eller ro i meg. Jeg vil være som andre på så mange måter, jeg vil være positiv og lykkelig. Jeg kjenner at jeg er positiv og kan være lykkelig innerst inne, men jeg kommer meg ikke dit. Det har gått mange år nå. Jeg gråter ikke like ofte lenger. Jeg kjenner så mye på en gang, mer enn jeg klarer å håndtere. Jeg vil ikke kjenne så mye på en gang. Jeg vil ikke at tiden skal gå så fort, uten at jeg får noe ut av den. Jeg er så trett av å tenke "jeg skulle ønske" , eller hvis! Hvis ting var sånn og sånn.. Ting er som det er, man får gjøre det beste ut av hva man har og situasjonen man er i, jeg vet jo det.. Men jeg klarer det ikke. Jeg klarer aldri bli fornøyd, jeg klarer aldri kjenne meg ordentlig glad, jeg klarer ikke slappe av. Alltid noe å bekymre meg over, eller tenke på. Legge planer, men aldri gjennomføre dem. Det er ikke slik det skal være. Livet skal være ett fint eventyr, man skal være glad, gjøre ting man liker å gjøre, samle på gode minner og fine opplevelser. Livet mitt har stått på vent i så lang tid nå. Jeg er sliten.
