Det er ikke vanskelig å legge sammen 2 + 2, men litt flaut og stakkarslig kanskje? Det er det jo..

Jeg hater meg selv når jeg bruker sykdommen min som en unnskyldning. At jeg har vært (og er) syk - at det er derfor jeg har kommet så kort i livet- At sykdommen er årsaken til at jeg har gjort det så dårlig på skolen. Selv om jeg har prøvd mange ganger (og kommer til å fortsette prøve helt til jeg klarer det!) Det er jo rett og slett stakkarslig. Jeg hater å bruker barndommen min som en unnskyldning også. Barndommen og sykdommen, det er årsakene til at jeg har blitt så ødelagt som hva jeg har blitt. Det er så enkelt å skylde på det. Vondt, men enkelt. Selv om jeg blir nesten dårlig av meg selv når jeg tar meg selv i å tenke på det, eller gi det skylden. Så er det jo mye av grunnen, jeg kan ikke stikke det under en stol - enn så patetisk det høres ut.

Jeg er født i steinbukken sitt tegn, og jeg kjenner med meg selv at jeg er en typisk steinbukk. Jeg vet hvilke egenskaper jeg har og hvordan jeg er. Fra naturen sin side av er jeg skeptisk til andre mennesker, jeg er veldig hengivende til de jeg elsker, selv om jeg slipper få tett inn på meg. Jeg er redd for å bli såret, men jeg er sta & stolt, jeg arbeider effektivt med det som opptar meg og som jeg setter meg inn for - viktig for meg å lykkes med de målene jeg setter for meg selv! Trygghet er viktig for meg. Ofte har jeg sagt til meg selv at jeg skal flinkere til å stole på mennesker, at jeg ikke skal ha fordommer , at jeg skal slippe meg selv litt mer løs, og at jeg trenger en større vennekrets. Den tanken har jeg lagt ifra meg nå. Dette er noe jeg aldri kan forandre, for det er i min natur, og det har jeg godtatt nå.

Fra naturen sin side av så kunne jeg vært vel så suksessfull, for det er jo det viktigste for meg. Jeg hadde antagligvis fortsatt vært litt en slags enstøing, men jeg hadde hatt gode karakterer og vært flink på skolen. Når vi blir født til verden så er det tre viktige faktorer som spiller inn til:  oppvekst, egenskaper/interesser, helse:  Oppveksten min la til rette for at jeg fikk en turbulent og vanskelig start på mitt liv. Jeg hentet meg inn - men som følge av disse vanskelighetene , og kanskje også fordi det allerede ligger i genene mine fra moren min sin side, så pådro jeg meg en sykdom. Som gjorde ting tyngre for meg! I bakhodet mitt lå alltid tanker som "jeg skal gjøre det bra! jeg vil gjøre det bra! jeg kan!" - men kroppen min hyler: jeg er trett, jeg vil sove. For hodet mitt tenker på hundre ting på en gang, konsentrasjonen vil ikke fokusere på det som jeg vil fokusere på. Så høye forventninger til meg selv. Men bekymring, angst, fortvilelse, håpløshet gjør at det går ikke.. Sykdommen begynte smått, men så livnærer den seg på all elendigheten du pådrar deg selv som følger av at du ikke når målene dine. Og jo fler forhåpninger, og fler nederlag, jo dypere synker du.. Så sank jeg til slutt til bånn. Etter en rekke nederlag over mange år. Det er enkel matte: Ble født med grunnleggende for å lykkes / oppveksten gav en tøff start / sykdom  /  redusert / elendighet.

Enn så veldig du vil klare noe, så kan man ikke gjøre det godt om man ikke har det godt med seg selv. Du kan ikke lære pensum på rams hvis kroppen din ikke fungerer og hodet ikke følger med. Da hjelper det ikke hvilke egenskaper du har eller hvilke mål du har for deg selv. Uten at helsen er i orden - så kommer man ingen vei. Og det gjorde ikke jeg. Men når jeg blir frisk, så blir alt annerledes. Jeg vil være annerledes, og livet mitt vil være annerledes. Det er ikke for sent for meg - jeg er bare 21 år. (sier jeg til meg selv om og om igjen!) Og jeg skal bli kvitt sykdommen, og jeg lære. Alt som har skjedd tidligere i livet mitt kan jeg lære av, men jeg må legge alt vondt bak meg. Og fokusere på meg selv nå. Fokusere på å leve i harmoni med meg selv, på og klare bruke kroppen min og sinnet mitt for hva det er verdt. Og jeg vil klare det.