♥
Så mistet jeg enda en uke. Enda en uke hvor jeg har utsatt alt jeg burde gjort til dagen etter, men dagen den kom aldri. Jeg mistet meg selv - igjen. Denne uken har ikke vært fyllt med drømmer engang, den har vært fyllt med ingenting. Jeg vet ikke hvor tiden har blitt av, det føles ut som om uken har vart en evighet, og det er jeg forsåvidt glad for. Mandag ble tung, og siden gav jeg opp. Jeg var èn tur utendørs, blant mennesker. Men kun en. Jeg kledde meg opp som Thea, tok på meg ansiktet mitt, de høye hælene og høstkåpen. Jeg rettet opp ryggen, trippet av gårde stolt og med hodet hevet. Jeg ser nok betydlig mer sliten ut enn hva mennesker som kjenner til meg er vant til å se meg. Men jeg er ganske sikker på at jeg atter en gang lurte alle til å tro at jeg har det helt fint, og ett bittelite øyeblikk så lurte jeg faktisk til og med meg selv. Jeg var i Drammen en tur, kjørte forbi den gamle leiligheten min - det gjorde ikke direkte vondt, men det var rart. Også var jeg i ett familieselskap. Jeg ble ikke grillet med spørsmål. Ingen spurte hvordan jeg har det, hvordan det gikk på eksamen eller hva jeg driver med for tiden. Mamma har nok forbredt seg, for meg. Og det er jeg så veldig veldig glad for. Kvelden ble fin den. Jeg er veldig glad i familien min, og spesiellt i mamma. Selv om mitt værste mareritt er å ende opp som henne. Ellers var jeg våken om nettene, og sov bort dagene. For kommende uke har jeg en viktig avtale, og siden kommer en av mine beste venninder hjem. Vi skal ha reunion i kjellerstuen hennes på lørdag. Sammen med noen andre venninder. slik som før i tiden. Gleder meg.
UKE 36: Legge meg og stå opp til "normal" tid.
