Hvorfor vil du ikke legge deg? Jeg skriver dette slik at jeg skal kunne lese det på nytt igjen når den tid kommer da jeg har det godt med meg selv, og med livet mitt. Når livet mitt har fallt på plass igjen så kan jeg lese igjennom å tenke at "fy søren, så ødelagt var jeg faktisk!" , så kan jeg tenke tilbake og tenke at "slik skal jeg aldri bli igjen."
Jeg merker at denne bloggen er kjekk for meg å ha, den er en motivasjon i seg selv. Men jeg merker også at det blir stadig vanskeligere å skrive. Hele august har gått forbi, også den første uken i september. Men jeg har jo ikke kommet stort videre. Jeg kan ikke lese innlegg jeg har skrevet hittil på nytt. Jeg publiserer dem og siden velger jeg å ignorere det jeg har skrevet. Rett og slett fordi jeg blir så flau av å lese det. Hvor mange ganger kan jeg egentlig skrive "nå! - nå skal jeg legge om og nå er det på alvor slutt" - for så å feile.. Hvor mange ganger kan man egentlig feile før man bør innse at det er på tide å gi opp? Ikke så mange, før det begynner å grense til patetisk. Men tingen med meg er at jeg kommer aldri til å gi opp, ikke før jeg er i mål. Jeg får lyst til å gi meg med å skrive om "forsøkene mine", siden det egentlig er ganske så latterlig, når det allerede på 6 uker har gått så galt. Gi opp denne bloggen, fordi den er dum, fordi jeg er dum. Hvorfor vil jeg egentlig meg selv så vondt å dokumentere denne forferdelige, pinlige fasen av livet mitt?
Jeg kommer ikke til å gi opp med å prøve. Jeg kommer til å tenke at jeg skal bli bedre, og jeg kommer til å prøve, uavhengig av antall mislykkede forsøk så skal jeg prøve helt til jeg klarer det. Derfor tenker jeg at jeg må fortsette å skrive. Enn så flaut det er. Sålenge jeg tenker det, så bør jeg skrive det. Jeg bør fortsette skrive om alt det dumme jeg skriver om, om all elendigheten min, det forvirrede hodet og de mislykkede forsøkene. Om oppturene og nedturene. Fordi den dagen jeg lykkes, så vil det kjennes så mye bedre. Det har vært mange fæle år, og perioder. Og jeg er inne i en ekstra fæl en nå. Men når det kommer bedre tider så bør den alikevel ikke glemmes. Og om jeg ikke skriver det, så vil jeg kun huske deler.
