Jeg husker alle årene jeg tilbringte i stallen, hvor mye det gav meg. Siden ble vi opptatt av gutter, festing og kjærlighet. Men det var før jeg skjønte at det er til dyrene kjærligheten min er størst. De store, flotte skapningene. Det er klart det er jo hver sin intresse. Men hester er min store kjærlighet, en av mine større lidenskaper, og jeg fatter ikke hvordan jeg kunne latt den gå. Jeg skal forøvrig gjenoppta den lidenskapen. Kjøpe utstyret jeg trenger, spare opp til undervisningen, stallplass og min egen hest. Og jeg skal aldri - aldri latt noe eller noen ta det ifra meg igjen. Det gir meg glede og komme til stallen, på en kald vinterdag, kjenne varmen fra båsene slå imot meg. Den gode lukten av flis, for og hest. Vrinskingen idet man åpner boksen. Den gleden det store dyret har av å se deg. Slenge hendene rundt halsen deres og kjenne varmen fra den sterke fine kroppen, stryke den myke pelsen. Sale opp, den utålmodige trippingen i det vi skal gå, det lille spranget idet man kaster seg oppi salen. Å ri i full galopp bortover en lang slette -
det finnes få større gleder enn akuratt det. Jeg lengter.
