Idag har jeg ikke gjort så mye. Men det gikk opp for meg at jeg brått har en av disse dagene hvor jeg føler håp igjen. Håp for meg selv. Jeg har brukt utallig timer på internett idag - sett på bilder, handlet på nettet, for så å slette hele handlekurven etterpå, bladd mer igjennom bilder. Jeg har sett på bilder og drømt meg vekk, og i ett lite sekund følte jeg meg så glad som jeg kan føle meg igjen. I skrivende øyeblikk har jeg gitt opp hele livet mitt, jeg har gitt opp meg selv, jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Men jeg vet jo innerst inne hva jeg vil. For å se lyst på hele situasjonen jeg befinner meg i nå så tenker jeg som så at om det er noe godt oppi det hele så er det det faktum at jeg ikke har mer å tape! Jeg har ingenting å tape, livet mitt nå er ett blankt ark jeg kan fylle med akuratt hva jeg vil. Det er så mye jeg trenger for å føle meg vel, av kunnskap så vel som gjenstander. Jeg trenger mest av alt å ha noe å stå opp om morningen for. Jeg har gått igjennom tankene mine -
hva vil jeg? hvor vil jeg? Det er så mye jeg vil, og så mye jeg ønsker meg. Ønsker for meg selv og ønskegjenstander.. Jeg har også brukt timer på å skrive en liste! Min liste.. Den viktigste listen jeg noen gang har skrevet. En liste over planer og mål for min fremtid. En plan som forløper seg over de neste tre årene. Brått slo det meg at jeg er alene nå, jeg er alene, jeg er ikke forelsket, jeg har ingen å forholde meg til - det er bare meg. Og det føles faktisk veldig godt !!
Jeg har det ikke bra med meg selv, men hjertet mitt er ihvertfall helt igjen. Jeg vil forandre meg, men denne gangen er det ikke for noen andre. Det er for min egen skyld, fordi jèg trenger det... Om jeg vil følge denne planen, om jeg gjør den til det viktigste i mitt liv, om jeg dedikerer all min tid og jobber hardt for å få til dette så vil jeg ikke om tre år føle at enda tre år har sklidd bort fra meg. For jeg føler at de siste
NI årene har sklidd vekk fra meg. Og det er ikke noe jeg bare føler, det er ett faktum. Jeg har ikke oppnådd mye de siste ni årene, jeg har gjort mange feil, tatt mange dumme valg, og det er ikke alle feilene jeg har lært av engang.
Denne planen kan ikke gå feil om jeg holder meg til den. Det er en realistisk plan, jeg skal ikke gå på skole - men jeg har nok skolearbeid jeg må igjennom, og 3 eksamen hvert halvår. Jeg må jobbe mye og jeg kan ikke sløse penger. Jeg må spare alt jeg kan. Men det blir verdt det, til slutt.
Nå skal jeg prioritere meg - og mitt liv.
"If your brave enough to say goodbye
life will award you with a new Hello!"
