Jeg er svak meg dette over meg - skrevet;

Det er klart jeg syntes det er urettferdig. Men på mange måter skammer jeg meg for at jeg syntes det også. Jeg mener - Livet mitt er ikke så værst! Jeg bor i en hyggelig leilighet, i en flott by som jeg liker svært godt, sammen med en fantastisk venninde, i nærheten av alt. Jeg går på en flott skole, i en helt nydelig klasse. Jeg har en jobb jeg trives godt i, med snille kollegaer, og virkelig søte beboere som er glad i meg og jeg i dem. Jeg har fine venninder, fine venner. Jeg har mennesker å forholde meg til som vil meg vel. Jeg har alltid ett sted å dra om det blir tøft, alltid en seng å sove i og ett sted å komme til om jeg vil vekk fra min egen, alltid noen jeg kan ringe som gir meg gode ord. Det skal ikke være synd på meg. Fysisk er jeg i flott form, og for all del, det er jeg så utrolig takknemlig for. Jeg har ingen alvorlige fysiske sykdommer såvidt jeg vet. Det er i hodet mitt det ikke står bra til. Metaforisk sett tenker jeg det er ett sort, tungt, nesten gjennomsiktig nett som ligger tett over meg til en hver tid, hvor enn jeg går. Tar over utrålingen og energien min trykker den meg ned. Det fester seg tett rundt kroppen og sjelen min, påvirker hjertet mitt, tar kontroll over tankene mine og sakte men sikkert over hele meg. Jeg er så redd nå. Jeg har aldri vært så redd. Tanken på at jeg har nødt for å være slik for alltid gjør meg fullstendig nedbrutt. Jeg vet at dette er ikke meg. Og jeg føler at jeg har kjempet mot disse tankene og disse følelsene lenge nå. Jeg er her fortsatt - men det driver å spiser meg opp. Jeg har i senere tid funnet meg til rette med at dette er en sykdom, hvilket jeg tidligere har fullstendig nektet for. Nå som jeg har innsett det, har det gjort det enda vanskeligere.

Jeg er en glad jente, en flott jente med mange fine egenskaper, og jeg liker meg. Det er klart jeg liker meg. Jeg er hun som smiler selv på en grå dag, jeg finner glede både i sol og regn. Jeg er optimistisk og energisk, når jeg ler så ler de rundt meg - jeg er hun som elsker å le. Jeg elsker Norge, naturen, jeg elsker mennesker, alle mennesker, for at hvert menneske har en historie og hvert menneske er unikt. Selv om jeg ikke vil ha alle mennesker jeg kommer med for mye innpå meg, så elsker jeg mennesket generellt. Jeg elsker ordet glede. Livet, drømmene mine. Jeg er realistisk, drømmene mine vil komme til å komme for en dag. Hun er jeg.. Hun som hjelper andre, liker å stå opp tidlig, liker å pusle med ting, liker å kose meg. Jeg er hun som koser seg så mye hun kan. Jeg er henne! I uker er jeg henne, til tider måneder så er jeg henne. Holder dèt i sjakk!

Andre mennesker, friske mennesker, de har hver eneste dag, de står stødig. Jeg står ikke stødig. Det er bare ett spørsmål om tid at jeg kan holde dèt i sjakk. Så skjer det noe, noe uheldig, brå forandringer, også får dèt ett lite overgrep, også tar det over igjen! Tar over hele meg, og jeg forsvinner, på tross av at jeg fortsatt er her. Og dèt kommer alltid sterkere tilbake når det har vært borte en stund.. Mens andre, friske mennesker har ett helt år, føler jeg at jeg kanskje har 5 måneder, 5 måneder hvor jeg er meg selv, 7 måneder hvor jeg kjemper, gråter. Hvor jeg er i en kamp. Jeg vil ingenting, jeg vil helst ikke prate, jeg bare ligger i sengen min, tenker og gråter. Tanken holder meg våken til langt på natt, jeg vrir meg, det klør i hele kroppen min, den lengter etter søvn. Tankene holder meg våken. Jeg sovner omsider, i håpet om at jeg skal få slippe å våkne igjen. Men det gjør jeg. Våkner, men fungerer ikke. Jeg vil ikke se meg i speilet, vil ikke ha noen rundt meg. Jeg tenker at man kan se det i øynene mine, at man kan kjenne det på meg, den dårlige energien, alle de vonde tankene jeg tenker, alle bekymringene, all smerten. Om jeg omgås noen, tenker jeg at de kan føle det på meg. Og det vil jeg ikke. Så jeg isolerer meg. Helt til en dag, hvor jeg våkner å kjenner meg bedre. Får en sjanse til. Brått kommer det en bedre periode igjen, hvor jeg er tilbake. Viten om at det vil komme til å skje noe som sender meg rett ned i mørket igjen.

Jeg er redd for meg. Jeg kan ikke ha ett normalt liv. Alt må gå veldig rutinert, jeg trenger streng struktur i hverdagen, ingen nye mennesker i livet mitt - på tross av at jeg liker å bli kjent med nye mennesker! Jeg trenger å jobbe hver eneste helg for å føle meg vel. Jeg trenger å vite at jeg kan betale regningene mine, om jeg ikke jobber nok kan det være nok til å knekke meg på nytt. Det kommer alltid noe som knekker meg ned igjen. Det kan enkelte dager være så mye som ett stygt blikk. Jeg er svak med dette over meg.

Alt jeg vil er å bli frisk..